Cameraventures
Save Analog Cameras logo

Hva er analogfotografiets fremtid? - Norden (Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige)

(Article in English / Artikel på svenska)

Jeg tror alle som er interessert i bilder, ble fascinert av digital fotografering og mulighetene som kom med det. Dette gjaldt også meg, og jeg kjøpte raskt et Nikon DSLR. Det spilte en stor rolle for fotograferingen min. Jeg studerte kunst og brukte før det fotografering kun som ett av flere verktøy. Å ha muligheten til å fyre løs og øyeblikkelig se resultatene var flott for eksperimentering og læring, men det ble raskt for lett og for "perfekt". Verdien av hvert bilde, og dermed innsatsen og sjelen jeg la i det, gikk nedover. Jeg ble lat, bildene mine ble kjedelige og jeg mistet gnisten.

Dette gjelder for mange fotografer jeg har snakket med, og jeg tror mange kreative mennesker føler det samme. Digitalt gir en så steril representasjon av hva som står foran deg - flott for dokumentasjon, men det mangler karakter og individualitet. Når nesten 50% av alle bildene (på Flickr) blir tatt med en iPhone - et digitalkamera med veldig liten sensor og fast objektiv, er det vanskelig å finne ditt eget visuelle uttrykk, unntatt ved valg av emne. Det forklarer den utrolige populariteten til for eksempel Hipstamatic og Lensbaby - apper og objektiver som gir telefonen/digitalkameraet ditt en "unik" analog- aktig uforutsigbarhet eller til og med bilder med "feil". Fremveksten av Impossible Project og Fuji Instax illustrerer dette ytterligere, og peker på en annen mangel ved digital fotografering - mangelen på det fysiske produktet. I dag er folk villige til å betale 20-30 kroner PER BILDE for Impossible-film, for å få et håndgripelig, analogt resultat. Et polaroid kamera har ikke 50 megapiksler, 4-akset bildestabilisering eller en dedikert selfie-modus. Det er upålitelig og upraktisk. Digitalkameraer er bedre enn noensinne, og nesten alle går rundt med et i lommen, så hvorfor snakker produsenter av fotografisk film om et comeback? Ikke misforstå, jeg klager ikke.

Fujifilm har sluppet tall som viser at de solgte ca 6,5 millioner Instax-kameraer i 2016 og Harman Technology (Ilford) har rapportert en 5% vekst i filmsalget per år de siste 5 årene. Kodak Alaris (det som er igjen av Kodak) ser en lignende trend og har utviklet filmtyper som er ideelle for skanning, og ved CES 2017 annonserte de at Ektachrome kommer tilbake!

Vi har sett fra #saveanalogcameras 2017-undersøkelsen at analog fotografering ikke er i ferd med å dø ut, brukerne er faktisk relativt unge i gjennomsnitt og svært aktive. Det analoge samfunnet har blitt holdt i live av ildsjeler og deres lidenskap for kameraer, prosessen og kunsten å fotografere. Nå ser vi nye generasjoner av analogentusiaster som ikke brukte film før digital, de velger å "gå tilbake til" analog, og det er veldig gode nyheter!

Når det gjelder tilgang til utstyr og forbruksmateriell spiller globalisering en stor rolle for Norden, med lavere befolkningstettheter og større avstander mellom personer med nisjeinteresser. Det gjenspeiles i flere av våre resultater at folk tyr til nettet, de store byene og utlandet for inspirasjon, utstyr, film og verksteder. Når det er sagt så er analogfotografene definitivt klar over at vi trenger å støtte de som fortsatt jobber lokalt med analogt utstyr og tjenester hvis det skal ha en fremtid. Dette ble jeg veldig oppmerksom på da en av Oslos beste laboratorier, LabDoka, ble stengt i 2012. Verdien av å ha folk med lignende interesser til å snakke med og lære av, er uvurderlig, og konkurranse er viktig for å opprettholde en god service for kundene. Ifølge tallene favoriserer vi fortsatt våre lokale butikker når vi kjøper film, får film fremkalt og når vi trenger reparasjon eller service. Det er også veldig gode nyheter!

Vår undersøkelse har vist at de fleste analoge fotografer dessverre ikke har et stort nettverk av analoge geeks i nærområdet, så de vender seg til Youtube, Reddit, Facebook og så videre. Vi har definitivt en jobb å gjøre i den forbindelse og det er opp til hver enkelt å ta initiativet.

For meg ble analog fotografering aldri erstattet av digital, det trengte bare å finne sin plass, en sameksistens. Det vil aldri gjenvinne sin posisjon, telefoner har tatt over jobben med å (over-)dokumentere våre liv, men det har blitt destillert ned til de beste tingene om fotografering. Kunsten, prosessen og håndverket. Det er en fysisk prosess, ikke en virtuell. Forhåpentligvis vil dette hjelpe fotofaget videre og påvirke unge fotografer til å omfavne håndverket. Det er veldig oppmuntrende at mange av de nye analoge produktene som ser god vekst (Instax, Lomo, Ondu) er rettet mot unge, AKA fremtiden.

For mange fotografer, amatører eller profesjonelle, gir analogfoto dem en måte å skille seg fra mengden. For andre er det en måte å utfordre seg selv på og beholde lidenskapen for fotografering. Noen av oss setter bare pris på de utrolige kameraene og objektivene der ute. Uansett, utifra det vår undersøkelse forteller oss, og etter trender i markedet å dømme, vil jeg si at analog fotografering har funnet en nisje parallelt med digital, der det kan leve godt i overskuelig fremtid.

Jeg vil gjerne avslutte denne artikkelen med en epost jeg fikk fra min venn Craig George, en glimrende britisk bryllupsfotograf og kunstner. I 2016 bestemte han seg for å gå fra digital til film. Dette overrasket meg litt, så jeg spurte ham hvorfor.

Why I use film?
I have the width, I needed more depth...

The answer is simple; it produces the results I’m looking for. Over the last 5 years I’ve been a wedding photographer, and always on digital, at the beginning of 2016 I started to get a churning feeling in my stomach, a yearning for more depth to my art. You see, to produce the images I’m passionate about takes more than what is produced, its coupled with how!

Digital photography has provided me with a platform to move, digital technology is progressing so quickly, it’s hard to keep up, not being a technically minded person, I soon fell out of touch with the modern capabilities and intricacies of each camera model. However, the release of focus shift technology stirred up a question on my mind

– “where’s the skill gone?”

The more I pondered on this question, the more I found it hard to be proud of my photography. Why?

Firstly, because I didn’t feel it was a skill anymore! (or at least I wasn’t challenged) – within a large parameter of scope any in camera mistakes could quite easily be rectified in post-production by shifting the 1’s and 0’s around to produce the final corrected image. A huge safety net, creating lazy photography on my part.

Secondly, whilst editing digital images for hours on end, in the coming weeks post wedding, I found myself looking to emulate the look, and ever elusive feel of a film photograph. Once this epiphany occurred, the simple question was – “why don’t I just shoot film?”

I have reignited my passion through the challenge and results of using film, exploring new techniques and communities en route. I’m proud of the part I’m playing in preserving a traditional art, I’m proud of the work I’m producing for myself and my clients, and finally I’m proud when I say “I’m a photographer”!